OM DU BARE HADDE SETT OPP

Inn i sikkerheten. Blikket er vendt nedover. Du kan slappe av nå. Redselen siger seg sakte fra kroppen, og skuldrene senker seg. Du ser ingen. Ingen ser deg. Bra. Du vil ikke at noen skal se. Du gjemmer deg. Du flykter fra virkeligheten. En boble rundt deg. Du vet hva som er framfor deg, men du vil være på den sikre siden, så du unngår en mulig situasjon. Vil unngå feil. Vil ikke møte pinlige øyeblikk. Du vet det er galt, du hater hva du gjøre, men tar det valget uansett. Det må ta slutt. Du vil møte blikk. Du MÅ møte blikk. Du vil ha kontakt. Ja, du vil bli sett. Ser opp.

Hvor er alle? Ingen er tilstede. Ingen. De var jo nettopp her. 

Om du bare hadde sett opp fra begynnelsen av. Om du bare hadde sett deg rundt før alle forsvant i hver sin verden. Kanskje du hadde fått øyekontakt. Kanskje det hadde vært et smil. En samtale. Latter. Men istedenfor lot du deg forføres av det enkle valget med å se ned. Ned på den lysende skjermen du har tilgang til 24/7. Og det gjorde alle andre rundt deg og.

Ingen kontakt.

Vi er nødt til å se opp. Vi er alt for flinke til å glemme det som er rundt oss. De som er rundt oss. Det skal så lite til. Så alt for lite. Om jeg. Om du. Om vi bare hadde sett opp mer fra skjermen som sluker opp all oppmerksomheten vår, så hadde ting kanskje vært bedre. Jeg hadde hvertfall hatt det lettere. Jeg vil heller gjerne møte blikket og smilet til en, istedenfor et hode som er bøyd nedover. Det gir meg lite glede. Jeg føler meg usikker. Vil virkelig ingen snakke med meg? Så jeg gjør det samme. Inn i den lille boblen igjen. Det har skjedd for ofte, og skjer enda for ofte at vi sitter en hel gjeng, men ikke ett eneste ord blir sagt. Stillhet. Hvordan er det mulig. Hvorfor har det blitt slik.

Jeg synes det er vanskelig å bli kjent med nye mennesker. Blir fort usikker. Overanalyserer alt. Og når jeg kommer til et rom, på egenhånd, og det som møter meg er en gjeng med hodene bøyd nedover – noen løfter blikket opp i få sekunder for å se hvem som kommer, aner holder blikket nede. Det får meg i hvertfall ikke til å føle meg velkommen. Og gjør det slettens ikke lettere å bli kjent med nye, som er vanskelig fra før av.

Så se opp. Se hva som er rundt deg. Vær tilstede. Få med deg de små øyeblikkene. Møt blikket til noen, få frem latter og et smil. Ikke bli oppslukt av en liten skjerm, det er ikke der du lever.

 

 

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s